Vi går inn i en restaurant, finner et bord og får utdelt menyen. Den er veldig omfattende - litt mindre og tykkere enn en avis.

Rundt bordet er vi seks personer. En dame til venstre for meg begynner snart å beklage seg over at hun blir etterapet av noen andre i lokalet. "Noen etterlikner stemmen min fordi den er så fæl", påstår hun. Jeg blir irritert på henne etter hvert og sier oppgitt: "Ja, du har en grusom stemme". En annen ved bordet deltar også i samtalen. Jeg tror vedkommende forsøker å roe henne ned litt.

Jeg skjærer et lite hjørne av menyen og putter det i munnen. Det smaker - papir! Jeg tygger og svelger og tar en liten bit til. Jeg tar mer og mer, nå skjærer jeg gjennom flere sider av gangen og spiser det opp. Til slutt sitter alle rundt bordet, bortsett fra en eller to stykker, og spiser menyen med kniv og gaffel. Jeg synes ikke det smaker noe særlig godt, og det er vanskelig å svelge store biter fordi det er så tørt.

Kelneren kommer. Jeg må le, for jeg ser at dette er en tåpelig situasjon. Kelneren sier ingenting, men jeg lurer på hva han tenker.