C og jeg er på vei gjennom byen. Jeg befinner jeg meg på en hoppestokk, og C går ved siden av. Det er lettere enn jeg hadde trodd å bruke stokken. Jeg spretter rimelig høyt, og det er et særdeles behagelig framkomstmiddel egentlig. C sier noe om at hun har prøvd det før (og at det underforstått ikke er morsomt lenger). Det kommer noen andre personer også nå. De er imponert over hvor høyt jeg kan hoppe. Da slår det også meg hvor høyt jeg hopper. Av og til kommer jeg så høyt at jeg må dempe nedslaget for ikke å sprette enda høyere. Jeg blir litt redd for å slå meg når jeg kommer ned i de høyeste sprettene.
Men så, mens jeg er midt i et himmelhøyt svev, tenker jeg gjennom sakene og forstår at dette må være en drøm. Tankene mine blir bekreftet i det jeg oppdager at jeg svever lenger enn normalt "på toppen av kurven". Da slipper jeg hoppestokken og smiler. Var det ikke noe jeg skulle huske å gjøre i min neste klare drøm? Jeg kommer på det, men nå er omgivelsene mine borte.
Jeg tror jeg forsøker å fly fort for å komme tilbake til drømmeland, men det er for sent.