Jeg sitter i en forelesningssal. Foreleseren er ny, og han går rundt og damper på en sigarett mens han prater. De av studentene som røyker til vanlig tenker at da er det vel greit at de også røyker. Etter en stund sitter halve forelesningssalen og damper. Røyken fra alle sigarettene er etter hvert temmelig plagsom, og jeg merker at de ikke-røykende rundt meg er ganske fortvila. Jeg roper til foreleseren: "Hei, kan du være så snill å stumpe den røyken!". Han hører meg men ignorerer oppfordringen.
Etter en kort stund hisser en del av den ikke-røykende forsamlingen seg opp og går til verbalt angrep på foreleseren. Det ser imidlertid ut til at ordene bare preller av ham, og han tenner seg en ny sigarett. Da har jeg fått nok! Jeg reiser meg opp og går mot foreleseren. Jeg hører C bak meg forsøke å stoppe meg - jeg antar at det er fordi hun synes jeg dummer meg ut, men jeg lar meg ikke stoppe. På vei opp mot foreleseren forteller jeg ham ganske rolig at jeg ikke synes det er særlig omtenksomt av ham å røyke under forelesningen. "Det er greit å ta hensyn til røykerne, men sånn det er nå tar du ikke hensyn til ikke-røykerne. Dette er ikke rettferdig.", sier jeg. Videre holder jeg en lengre monolog hvor essensen stort sett går på det samme som jeg nettopp har sagt.
Når jeg har sagt mitt, lyser foreleseren opp og smiler. Så sier han at "dette var det jeg ville høre". Han sier at han ville ha saklige argumenter, og ikke bare drittslenging. "Selvfølgelig skal vi ikke røyke mer under forelesning", sier han og stumper røyken.
Jeg setter meg tilbake på plassen min. På veien hører jeg mange hviske "takk", etter meg, og jeg forstår at det var mange som satte pris på min store heltedåd. Tilbake på plassen min ser jeg imidlertid at det var litt for sent. En stor gruppe ikke-røykere har forlatt forelesningssalen.